Av forfatter og lykkebiolog Bjørn Grinde.
Regjeringen har bestemt at lykke skal være en viktig rettesnor for samfunnsutvikling. Jeg ser på det som et godt tegn. Seksualitet er et tema der vi har et betydelig forbedringspotensial.
Sex er det viktigste vi gjør. I alle fall med tanke på genene våre, og genene har betydelig innflytelse på hvordan vi opplever livet. Den gode nyheten er at alt som dreier seg om å føre slekten videre er knyttet opp mot livets beste og sterkeste følelser. Det dreier seg ikke bare om sex, men også forelskelse og kjærlighet. Kjærlighet til partneren og kjærlighet til barna. Her har vi en skattkiste.
Dessverre, der evolusjonen legger inn sterke positive følelser i et forsøk på å styre adferden mot hva som er best for genene, gir den også et arsenal av negative følelser. Disse er der for å markere at ting ikke er slik de «burde vært». Hvis noe er viktig for genene, er det tilsvarende viktig å si ifra når du holder på å spore av.
De fleste pattedyr lever uten noen videre tilknytning til andre individer bortsett fra at moren tar seg av barna. Vi, og bonobo-sjimpansene, er spesielle. Her er ikke sex bare knyttet til umiddelbare nytelser og genenes håp om å havne i en ny innpakning, sex inngår i det limet som binder voksne individer sammen. Dessuten er vi en svært sosial art. Betydningen av å ha et godt forhold til sine medmennesker øker omfanget og styrken av negative følelser.
De fleste kan beskrives med ord som begynner på S: skam, syndighet, samvittighet, skyldfølelse, sjenanse, sjalusi, skuffelse og skjønnhetspress. Alle har en tendens til å gjøre deg ulykkelig. Sjalusi antyder at du har et problem med den personen du tenkte å bringe genene videre med. Skam, skyldfølelse og dårlig samvittighet sier at du ikke går løs på oppgaven på
riktig måte. Slike følelser er ikke bare knyttet til sex, men seksuallivet synes å være en vesentlig arena der de kommer til uttrykk.
Alle disse følelsene dreier seg om sterke føringer i menneskesinnet. De færreste unngår å bli påvirket. Evolusjonen har gitt oss en rimelig porsjon egenvilje, men når det kommer til formering, står denne frie viljen opp mot en jungel av medfødte føringer. Summen av følelser knyttet til forplantning burde havnet skyhøyt på plussiden, belønningene ved forelskelse og sex er ment å dominere. Altfor mange har det ikke slik. Det store spørsmålet er hvorfor?
Sex er det viktigste vi gjør. I alle fall med tanke på genene våre, og genene har betydelig innflytelse på hvordan vi opplever livet.
Man må ikke engasjere alle de formene for belønning hjernen er utstyrt med, det er fullt mulig å være lykkelig som munk eller som eremitt, men for folk flest er lykken lettere å finne om man evner å nyte sex og samliv. Medmennesker er vår viktigste kilde til både gode og vonde følelser, og dermed den viktigste arenaen med tanke på å oppnå god livskvalitet.
De negative følelsene eksisterte også i steinalderen, men vi har utviklet en kultur der de altfor lett blir løftet fram. Mye bunner i vår kristne bakgrunn.
Behovet er ikke helt det samme i dag. Vi trenger en moral, og en Gud er nyttig for å få folk til å følge denne, men målet bør være å skape en kultur som bidrar til å optimalisere menneskets livstidsregnskap av lykke. Med det som mål, har vi et forbedringspotensial. Mye dreier seg om å utvikle en mer åpen og avslappet holdning til alt som har med kjønn, nakenhet og sex å gjøre.
Vi har for lengst fjernet oss fra det liv mennesket er tilpasset å leve. Klær kom lenge etter at arten mennesket dukket opp, og i likhet med dyrene gjorde våre forfedre neppe noe stort nummer av sitt seksualliv. Basert på antropologiske studier av stammesamfunn er det grunn til å tro at folk i steinalderen var ganske frilynte. Ved å styre kulturen i denne retningen demper vi de negative følelsene og styrker dermed livskvaliteten.
Jeg har mange forslag til forbedring. Ettersom hjernen utvikler seg mest de første årene, er det grunn til å se spesielt nøye på hva slags balast barn og unge får med seg. Hvis de lærer at all berøring av kjønnsorganer er syndig, dyrker vi fram følelser som skam, sjenanse og skyldfølelse. Barn bør få lov til å utforske både egen kropp og den til andre barn. Seksualisert lek er vanlig hos andre arter og ofte nødvendig for å utvikle et godt seksualliv. Dessuten bør vi undervise i alt som har med sex å gjøre fra tidlig alder – både hjemme, i barnehager og i skolen.
For noen år siden beskrev jeg, i boken Den menneskelig dyrehage, en antropologisk film som viste en mor som ga sin sønn oral tilfredsstillelse. Sønnen på 5-6 år var tydelig fornøyd, morens glede lå i å gjøre noe godt for barnet. Slik adferd er vanlig hos stammefolk. Jeg antydet at deres holdninger kanskje er like bra som å bure inn moren for pedofili og incest. En psykolog som leste boken, sendte en e-post til min arbeidsgiver, Folkehelseinstituttet, der hun uttrykte sin forferdelse.
Jeg står for det jeg skrev. Det den moren gjorde, er det så galt? Jeg tar opp temaet i en ny bok fordi jeg tror vi bør ta en debatt om hvorvidt dagens innstilling til kropp og sex er ideell. For å finne svar trenger vi å skue over kanten av vår kulturelle innhegning, stammefolk har noe å lære oss om holdninger til seksualitet.
Det dreier seg om et minefelt. Jeg må regne med samme mottakelse som om jeg for hundre år siden hadde hevdet at homoseksualitet burde være lovlig.
Bjørn Grinde har nylig gitt ut boken Kunsten å redde verden med sex på Vega Forlag.